Tidlig i en måneblå vinternatt omgitt av hvite fjell i knitrende kulde er jeg i en bil susende gjennom landskapet. Alle sover. Bare vi er sammen, våken der alt skal skje. Den store magen trekker seg forsiktig sammen mellom små, stille dyp av tid. Det dirrer i oss nå. I dag skal du komme, selv om du lenge har vært. I en klar vinterdag skal du komme.
Lyset hviler i korridoren der en hvit mild skikkelse kommer mot oss. Vi har hørt stemmen hennes gjennom telefonen. Hjertet slo så nervøst fort over alt vannet som slo i gulvet, det bruste for mye på innsiden til å ense stemmen hennes, bortsett fra ordet kom. Nå bruser det mer, forventningene flimrer i kroppen, vi er i et rom med en maskin som murrer ved siden av. Det store er fremdeles langt borte forteller den hvite skikkelsen. Vi kan ikke forstå det. Vi vil jo at du skal komme. Sov og hvil dere sier den hvite skikkelsen, men hjertet slår for fort og vi må bare være tilstede i dette nå. Vi våker og føler. Våker og føler. Vandrer frem og tilbake – og frem og tilbake igjen i et lite rom der en ny dag sniker lyset sakte inn gjennom vinduene.
Dagen har vært her lenge. Ute skinner solen i snø. Et annet barn blir født ved siden av. Skrikene fra en fremmed kvinne trenger dumpt gjennom veggene og vi hviler i vann skuffet over kroppen som vi bor i. Du virket så nær for en time siden, men legen som målte den berømte åpningen kunne berette at her skjedde det ikke mye. 3,5 cm. Det er jo ingenting. Jeg som vet og forstår alt, har ikke forstått meg selv. Jeg er en skuffelse, jeg som skulle føde så enkelt. Det står jo sort på hvitt at det andre barnet skal komme fortere, så hvorfor er du ikke her?
Hun er slik en ser for seg at en jordmor skal være. Rund og stødig, med grått bestemorhår og selv om ansiktet har spor etter levd liv har det en rød friskhet ved seg, og vi liker henne. Hun er god, tvers gjennom god. Hun ser på meg med blåfrekke øyne og forteller meg at hun mener man må se hele mennesket og ikke bare en livmor, så nå skal de ta vannet, for vannet gikk ikke som jeg trodde, vi hadde gjort noe så heroisk som å tisse på oss. Den trygge, hvite damen mener at nå skal det skje, legen må selvfølgelig godkjenne vannavgangen, men hun gjør det ganske klart at på denne fødeavdelingen er det hun som bestemmer. Hun har da fått barn til verden i 40 år, må en vite.
Vannet sildrer varmt mellom bena. Det er så mye, og etterpå må jeg ha bleie på. Hun ser på meg med de store blå øynenen som vet alt om dette og kommanderer meg ut å gå. Ja, hun ser helst at jeg går i hver eneste korridor på sykehuset. Så vi går med kjæresten ved siden av, for jeg klarer ikke å gå alene nå. Det er noe som river og drar mellom bena og dette med å gå, møte blikket til fremmede og verst av alt kjente blir utholdelige. Så vi går tilbake med den store magen og bleierompa. Ingen må se meg nå.
Det er i alle fall godt at det skjer noe, sier jordmoren en smule lakonisk. Jeg tenker med meg selv at seks cm er alt for lite i forhold til smerten som rocker i ville støt. Dype grafs av smerte skjærer gjennom underlivet, og vi får et medlidende smil av erfaring og en maske over nesen. Et slumrende teppe av behag daler ned, surrer alt inn i myke drag og det som var grusomt for litt siden er bagateller og såpebobler. Vi super til oss i dype drag, himmel og hav faller i hverandre, rier er jo orgasmisk. Jubel og koriander. Litteratur og poesi, ordene bare vrimler i nobelsk sus, og snart kommer et lite barn. Åh, så vakkert. Så behagelig vakkert. Tanken jobber som en kvern, ord slår ekko i hjernebarken, tenk om vi kunne skrive, dette må jeg jo bare få skrevet ned.
Jeg har et steinbrudd i drift i min kropp, jeg er et kontinent som dras fra hverandre i indre strid og menneskene rundt snakker over meg. Jeg prøver å si at jeg er her, men jeg makter det ikke. Alt jeg vil er å skrive, jeg må huske disse setningene, de kommer til å bli borte, jeg vil miste dem i alt dette for smerten overgår meg selv, og en vrede av dimensjoner vokser frem, for ingen forstår og jeg prøver å forklare, men ordene blir til sørpe og sekundviserne går for sagte og helvete er løs, for jeg rives i kjøttbiter her inne, kroppen min kjemper for livet, det er som å stå ved kanten av et stup vel vitende om at du vil falle og et indre brøl trer tindrende klart frem. Min kamp, sa du? Faen ta deg Karl Ove Knausgård. Din jævla dritt. Din kamp er ingenting. Dette er kampen for livet. Du kan brøle så mye du vil i Stockholms gater, for det blir bare et lite pip mot dette, denne kampen som er blitt kjempet og kjempes for livet, gjennom livet, gjennom tidene og akkurat nå. Prøv å føde og skrive samtidig, din sutrende mannemann. Prøv å presse et barn til verden og samtidig slites sund av en drift til å skape noe stort. Det er smerte det. Det er å være kvinne, og kampen faller, den brister og med et gråter et lite barn og det er vått mot brystet og ordene falmer, den nobelske rusen blir meningsløs, for dette er meningen, livet er her nå, det hviler klynkende på mitt bryst.
Jeg ser på en skjerm med kurver. Dette er fødselen sett fra den andre siden. Alt er registrert. Jeg ser at hver halvtime skjedde det mye, mens jeg famlet rundt i kaos mellom ord og smerte. Hun ser på meg med de kloke øynene sine. Jeg har fortalt henne om ordene og hun ler lett, mens hun sier at jeg er heldig som får så god effekt av lystgass. Jeg forteller om at tid og rom forsvant for meg og hun ser på meg igjen at det er en av bakdelene. Så forteller hun at dette var en god fødsel og i det jeg skal til å gå ser hun meg dypt inn i øynene og sier; «du vet vi ser rett inn i en kvinnes sjel når hun føder» og jeg skjønner hvor naken jeg har vært. Helt inn til sjelen naken og jeg ser henne inn i øynene og forstår at alt er bra selv innerst inne. Så tusler jeg mot rommet med et sprengt underliv mellom tufsete lykkelig som få. Jeg fikk livet. Ordene har jeg mistet. Det er vel neppe Karl Ove Knausgård sin feil. Jeg ser mildt på det lille barnet. Han sover så stille. Jeg tar opp Min kamp 2. Leser noen sider, mens en annens kamp kjempes i rommet ved siden av.
Mamma Mio 