Livet er snabelbra, dere!

Mitt håp hver kveld jeg tuller meg inn under dyna er å sove til halv syv, for alt før er bare for tidlig, helt stille ute, kanskje løvet rasler, kanskje regn tasler, men alle andre sover stille, bortsett fra den lille gutten i vinduskarmen og der skal jo ikke små gutter være og skjermen er blå, for det er jo før alt blir snabelbra; fullstendig Nrk-superbra.

Det begynte så deilig med Drømmehagen, som er det perfekte døsesmåsoveprogrammet, fordi handlingen er så fraværende tynn at det bare er de minste av oss som klarer å følge med. Etterfulgt av Hei Ville, hvordan går det med deg i dag? Og sånn går det i hodet resten av dagen, plutselig kommer Hei Ville inn i hodet, på butikken, når du er ute å tar ei øl med venner. Hei Ville! Er det noen som ser det på meg? Du begynner å trampe med til den lille katten Yes og lurer på om det er mange pappaer som synes Silje eller hva hun heter er pen og du bare bedåres helt av fine Lola og storebroren, og den søte grisen i Irland. Det er jo hele livet om formiddagen, mens du tørker av en benk her og springer etter en liten pøbelprins der.

Det er til slutt uungåelig at du kommer til det punktet der språket og livet fylles av Nrksuper referanser. Ting blir plutselig snibelsnabelsnubelbra. Folk har superbursdag og ditt eldste barn påpeker lakonisk at de voksne i huset ser mer på barnetv enn på nyheter. Og du skjønner ingenting, for er ikke verden et søtt sted hvor konflikter løses på pedagogisk vis, er det krise i Hellas sier du? Gaddafhi meg her og Gadaffi meg der, hvordan skrives det egentlig? Skal jeg spørre Dagbladet?Det er faktisk drittsekker i Gisle Vinks liv også. Det som bekymrer meg er at pøbelrpinsen skal våkne før halv syv…

Det er i grunnen bra at selv Fantorangen tar sommerferie. Ja. Det er jo bare snabelbra med ferie:)

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Hvorfor så stille

De siste månedene, ja i grunnen hele vinteren har vært tilslørt av tung materie. Så derfor har det blitt stille på ordfronten. I alle fall her inne. Nå begynner det å letne, for hver dag som går siver mer og mer lys inn, og hvem vet kanskje det kan føre til mer bloggbare skriverier? Det varmer i alle fall som vårsola utenfor at jeg har lesere tross stillheten. Takk:)

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

Havets stemme

Da bølgen kom ble en annen bølge mer stille. De siste ukene har havet utenfor Lofoten og Vesterålen brølt, dundret i harde drag over skjær og kyst, frådet vilt akkurat som om havet visste at det var nå det gjaldt. Nå. Og havet ble hørt for noen år fremover. Det legger seg neppe flatt av den grunn.

Mens jeg studerte i Trondheim for, ja, dette øyeblikket må omtrent være for ti år siden, kom jeg en dag hjem og fant en flyer i postkassen, og for første gang i mitt liv trodde jeg ikke mine egne øyne. Vern Lofoten mot oljeutvinning, sto det og jeg bare sto der å kunne ikke av hele min forstand forstå at noen i det hele tatt kunne tenke tanken å begynne med petroleumsvirksomhet mitt i gyteområdet til en verdens største torskebestander, i havet der et av verdens største undervannsrev befinner seg, ja i et havområde som syder av liv. For mitt i dette var det sannsynligvis olje, der kontinentalsokkelen er som tynnest. Oljenæringen har i tiår gnidd seg i hendene, spredd sitt glade budskap om arbeidsplasser og rikdom i et felt så nært inntil land som oljeindustrien aldri har vært, inntil langstrakte hvite strender, et yrende fugleliv og en vital turistnæring skulle oljen opp og ut i atmosfæren i næringsutviklingens navn. For det er jo like for vi går under her i nord. Vi kan jo ingenting. Fullstendig apatisk er vi, som havet på en flaubrisdag om våren. Vi kan ikke skape noe, det er bare en ting som kan  redde oss; det sorte gullet. Havet er det jo ingenting å tjene på. Fisk lukter jo stygt.

Det er ufattelig provoserende og se gubbene stå der å snakke om min og mine barns fremtid. Det er enda mer provoserende når de snakker om det samfunnet jeg lever mitt i som ute av stand til å utvikle seg, ute av stand til å bli noe mer uten olje. Det vitner om liten tro på egne ressurser. Jeg blir rasende når NHO Nordland skal bestemme hvilken vei fremtiden skal gå, når deres medlemmer strengt tatt ikke har klart å skape særlig mange attraktive arbeidsplasser de siste tiårene. Så er det store bildet, det som handler om klimautfordringen, som indikerer tydelig at olje ikke er fremtiden, fremtiden må være grønn, den må være basert på fornybare ressurser, men vi her i nord skal ikke satse på den, vi skal satse på en næring som i grunnen ikke har en fremtid lengre enn 50 år. Så Nord-Norge skal igjen være bakstreversk, mens den spennende framtiden der nye næringer vil ta form skal skje et annet sted.

Forrige torsdag ble det nei til konsekvensutredning i denne Stortingsperioden, og jeg skulle ønske at jeg kunne juble, men havet har ikke seiret, selv om det brølte i ukesvis. Seieren er bare midlertidig tross at de fleste fagmiljøer sier tydelig at petroleum i dette området ikke er forsvarlig, der klimautfordringene sier at vi må gå en annen vei enn den dekket av olje. Jeg vil gå den andre voien for Fina og Finus. Jeg vil sikre deres fremtid. Ikke fremtiden til en gjeng med gubber som vil sitte trygt på omsorgsenteret om 30 år. Forrige uke konkluderte dokumentaren Det vil bli olje, med at det vil bli olje , med et utfordrende hvis ikke til slutt. Vi har den store muligheten til å ta en historisk avgjørelse. Vi kan velge en ny begynnelse. For havet og fremtiden. Det er vår store mulighet og uavhengig av politisk ståsted burde det være et valg for oss alle.

 

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Kvinnedagen

 

Min kvinnedag begynte med brune hjerter i ull. Jeg måtte i grunnen smile der jeg satt med nål og tråd, og utførte noe jeg sjelden forsøker; å sy. Min gode Finus har krabbet hull på alle sine strømpebukseknær og der satt jeg da med noe som virket uoverkommelig for en inkompetent syerske, jeg skulle lappe strømpebuksene. På kvinnedagen av alle. Og jeg tenkte på fine farmor. Syersken, og så henne riste på hodet med en mildt smil om munnen.

Grunnen til at jeg satt med dette pirkete og konsentrerte arbeidet for en uvøren kvinnehånd er flere. En av dem er økonomisk. Jeg har fire års høyere utdannelse. Jeg er flink. Jeg tilhører ikke et av de såkalte kvinneyrkene, men likevel tjener jeg omtrent som dem. Jeg stopper opp mellom stingene og undrer over hvorfor omsorg er så lite verdt, mens det å skape luft med mange nuller bak er verdifullt. Angående nuller tjente min kjæreste rundt 100.000 mer enn meg i fjor. Han har fagbrev. Så derfor stopper jeg de dyre ullstrøpebuksene til Finus, fordi kjæresten mener at vi ikke kan kjøpe flere av de dyre strømpebuksene, og jeg har strengt tatt ikke råd til dem.

Den andre handler om morsrollen, for i dag var helsestasjonsdagen, og selv om jeg helst ikke vil vedkjenne meg det var det å møte opp hos helsesøster med et barn hvis knær var hullete, ja, er ikke det en skam? Hvilken god mor gjør det? Så derfor satt jeg da i grumsete vinterlys og kjente nakken knipe seg og savnet farmor, og tenkte med meg selv at kvinner gjennom alle tider nok har slitt med muskel- og skjellettplager for det å sy for hånd og holde kontroll på det hele var i grunnen en kraftanstrengelse, og kraft har jeg grunnen lite av for tiden. Jeg er per definisjon kraftløs. Og jeg stopper opp igjen og ser an et skjevt brunt hjerte, tar en slurk kaffe og i det jeg ser ned i bunnen tenker jeg på farmor, hva hun ville ha spådd? Og jeg savner henne. Hun kunne fortalt hvordan jeg skulle ordne disse hullete strømpebuksene. Hun skjemmes sikkert hvor enn hun er, i alle fall der jeg ser henne i meg selv.

Så begynner jeg å tenke på samfunnet mellom stingene, på hvorfor kjønn enda beveger seg fra en ren biologisk forskjell til økonomiske og sosiale forskjeller. For hvis meg den mannen som blir strøket av en kollega på kinnet og får vite hvor søt du er. Det er så rødstrømpene strikker seg selv opp over leggene i sinne. Men det er også trist, at vi på mange måter har alt, men likevel stemmer ikke virkeligheten og du blir som meg; en av disse sykemeldte kvinnene på statistikken. Disse som er syke uten å ha brukket et eneste ben. Vi som er knekt på innsiden. Og de lærde spekulerer, og mediene diskuterer om det er moral eller allmenne skjørhet blant oss kvinner, men her jeg sitter er det siste jeg vil tenke er skjørhet. Eller den vanlige avblåsningen at det er følelser. Jeg vil ha forståelse og respekt. Men jeg føler jo bare. Og det handler om kjønn. For arbeidslivet er drevet av maskuline verdier. Det skal ytes mest mulig for minst mulig. Effektivitet er loven, og om det bli godt er i grunnen ikke det viktigste, det viktigste er at det går fort. Og jeg spør med meg selv, når har jeg sett en artikkel de siste årene som setter spørmsåltegn ved næringslivet og arbeidsplassen i seg selv? For kanskje feilen ligger der, for er den sunn i grunnen?

Jeg kommer ikke på en eneste. Og akkurat her stopper jeg opp og ser på et helt, passe skjevt hjerte som skal treffe mangt et gulv i tiden fremover. Jeg er i grunnen fornøyd med min ufullkommenhet, for det er lenge siden jeg har jobbet så konsentrert og tatt meg tid til å gjøre noe så godt jeg kan, for i virkeligheten får jeg ikke tid til det. Derfor lever jeg stille nå. Jaget der ute, jeg vet ikke, ivaretar det i grunnen livet, tar det vare på den viktigste kapitalen av alle, den humane? Og er økonomisk frihet noen frihet i det hele tatt, når det føles som om den eneste grunnen til å ha den er å kjøpe ting, som egentlig ikke er verdt noenting? Jeg lurer på om farmor var hel. Kanskje lengtet hun etter det jeg har. Jeg vet i grunnen at hun gjerne ville vært noe mer, selv om hun var alt. Hun var det, selv om hun sydde. Så sitter han der kjæresten og jeg smiler.

» Ho farmor ligger enten og vrir seg i grava eller så flir ho sikkert av mæ.»

Jeg sukker. Det mørke svulmer opp på innsiden. Jeg ser ut på den gråvåte dagen utenfor, lik meg i grunnen.

«Jag tror hun e stolt av dig», sier kjæresten svorsk som han er og kler på Finus strømpebukser med skjeve hjerter på myke kne.

 


 

 

 

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

www.mammablogg.god?

Hvor mye av barna skal man vise på nett? Bruker vi mødre våre egne barn til å speile oss i dem, i stedet for å skape noe som står av seg selv?

Da jeg ble gravid med det som skulle vise seg å bli lille Finus, fikk jeg mitt første møte med mammabloggene. Grunnen var at jeg søkte meg rundt på nettet etter informasjon jeg kunne stole på , etter noen som kunne bekrefte det jeg følte og  gi meg en tilhørighet til rollen jeg igjen skulle vokse meg inn. Det mylderet jeg bevegde meg inn i sjokkerte meg og gjorde meg etterhvert forlegen, for plutselig kunne jeg klikke meg rett inn i andres liv, der mange så ut til å ha reflektert lite rundt de etiske sidene ved å laste opp sine egne barn rett ut på verdensveven uten filter. Det tok også lang tid for jeg fant noen blogger innen den særdeles vide sjangeren mammablogg som hadde noe mer å gi og å si en tomt babbel fra hverdagen. Det tok faktisk så lang tid at jeg bestemte meg for å blogge selv, rett og slett fordi jeg ville gjøre et forsøk på å skrive om mammalivet på en måte jeg selv prøvde  å finne. For det du finner først er de evinnelige forumene der mange synes at noe er rett eller noe sånt med masse smilefjes og du sitter der og blir totalt forvirret og nesten paranoid, fordi noen har sagt at søstera til noen som synes at, eller siden jeg gjorde det så er det rett og lufta er for alle og alle kan mene hva de vil og andre er mer enn privat, uten at det egentlig blir personlig, for alt handler om overflate, som et trist tegn om at selv mammarollen må konstrueres til noe synlig og kommenterbart for å ha noen verdi, og det å få oppmerksomhet rundt sine egne barn er det som får livet til å smile til deg. Det er en tung bør å bære for et lite barn. For blir mamma kanskje lei seg, hvis ingen vil se på meg på bloggen hennes?

I forrige uke satte media søkelyset på mammabloggerne, og jeg mener at det var mer enn på tide, selv om jeg tross alt er en av dem, som min datter så kritisk kommenterte en kveld vi så på et program på tv der temaet skinte i mot oss. Da sa jeg dette til henne. Jeg forklarte henne at det var en viktig grunn til at jeg ikke publiserer bilder av henne og Finus. Jeg vil ikke at de skal være synlige for alle. Jeg mener at de skal få forme sitt eget liv på nett når den tid kommer, uten å hele tiden tråkke i sporene etter mammas ivrige tid som blogger i deres barndom. Jeg elsker og mener de er fantastisk fine begge to, men jeg trenger ikke å laste dem opp på nett for å vite det.  Jeg vet det dypt inn i hjerterota. Dessuten er de to det viktigste jeg har i livet og derfor beskytter jeg dem. Nå må jeg innrømme at jeg legger ut bilder av dem på facebook, og kanskje er jeg naiv som tror at bildene der er blant venner, men jeg er ikke av den typen som blir venner bare for å flest mulige «venner», og det er bare mine venner, det vil si folk jeg kjenner og sier hei og snakker med som får se bildene på fjesboksiden min. Jeg vet hvem de er, jeg vet hvem som ser. Her på bloggen kan hvem som helst se, og den tanken skremmer meg. Jeg vil ikke at mine barn skal beskues, vurderes, beundres av fremmede øyne.

Min intensjon med å blogge er heller ikke å få oppmersomhet og lesere på grunn av søthetsgraden på mine barn, men fordi mennesker som kommer innom skal like det de leser og av den grunn komme tilbake. Jeg vil få dette til av meg selv, og ikke selge ungene mine på veien. De skal ikke ha den store oppgaven å være årsaken til at mamma føler at hun er noen, det må jeg få til av meg selv, for meg selv. Det finnes mammabloggere der ute som publiserer bilder av sine barn og skaper en ramme rundt dem, som jeg mener er bra, selv om det finnes en veldig skjør grense det er lett å snuble over uten at du selv vet det. Det har rett og slett med at disse mammaene publiserer bilder som er gode og personlige på en gjennomtenkt måte, som forteller noe ut over det allmenngyldige og derfor er barna beskyttet, fordi de er så heldige å ha foreldre med nettvett.

I fjor høst ga Datatilsynet ut informasjonsskrivet «I beste mening», der de tar opp hvordan og hva som er lov når det gjelder publisering av spesielt bilder av barn på nett og konsekvensene det kan få for barna. Jeg lurer i grunnen på om dette er informasjon som eksempelvis finnes på norske helsestasjoner, for den burde være der, den burde bli gitt til hver eneste mamma i det ganske land, så hun ikke roter bort barna sine på nett. For det store spørsmålet er jo om det virkelig er bare koz og klemz, selv om mammaer mener godt. Jeg tror grunnen til at mange bare laster opp er at de ikke ser at alle kan se, men hvis du et lite øyeblikk ser det for deg i virkeligheten, at i løpet av en dag går tusen mennesker forbi vinduene i huset der du bor, klistrer ansiktet inn til ruta og ser på deg uten at du ser dem, hvordan føles egentlig det? Hvem er disse menneskene som ser inn? Hvordan tror du barna ville følt det, at fremmede sto utenfor å så på mens de spiser, leker, gråter og får kos eller bare er søte? Jeg tror også det handler om at rollen som mamma er definert som så naturlig og selvfølgelig og utspiller seg på en scene som er skjult i hjemmet, der du selv som individ forsvinner inn i veggene og behovet for å bli sett og være noen blir nødvendig. Ikke for å dra alle mammabloggere over en kam, men majoriteten er veldig hjemme, jobber deltid og huset er deres domene, og ergo det de bygger sin identitet rundt. Vi trenger alle bekreftelse og når ikke virkeligheten gir deg det du trenger for å være hel, er det en plass du alltid får noe og kan drømme om å bli sett, for vi lever i ei samtid der det er målet, og skal jeg i skrivende stund være ærlig, vil jeg jo også gjerne være noe mer enn ei hverdagsliten jente et sted nord for polarsirkelen. Og det er kanskje umulig å bli sett i alt det synlige, når noen som meg vil noe så motstridende som å bli sett uten å vise frem alt.

Publisert i Uncategorized | 4 kommentarer

Vertikale utfordringer

Det har seg slik at min kjæreste ikke forlot sitt hjemland Sverige på grunn av meg og bosatte seg her oppe i nord på grunn av kjærligheten. Han ble bergtatt av noe annet. Han ble tatt av naturen.

Første gang jeg i vill avstandsforelskelse sendte han en flørtende særdeles gjennomtenkt melding, så kunne han ikke treffe meg , fordi han befant seg 500 særdeles bratte meter over bakken i fjellveggen. Det fjellet befinner seg forresten i bakgrunnen på bildet.

Mannen i mitt liv elsker å klatre og kaste seg utenfor snøkledde fjell opp til flere ganger i uken, som den friluftselskende fyren han er. Og jeg sitter her hjemme, der den eneste aktive klatringen jeg gjør er i bokstabler, drømmer og nettshopping. Og om noen skulle finne på å analysere oss utenfra i skrivende stund, vil han/hun med stor sannsynlighet stusse på hvordan dette egentlig går, men fantastisk nok gjør det det.

Jeg var selvfølgelig ei lura i begynnelsen og sa en liten løgn «at jeg klatret en gang i blant», noe som kan tolkes i mange retninger, noe som i mitt tilfelle handlet om et par ganger i året. Jeg har før en gang klatret Svolværgeita fordi jeg var forelsket og for Kjæresten har jeg gjort det to ganger eller tre, noe som i grunnen får holde. Jeg har forresten brattkort og tenker minst en gang i uka at jeg skal begynne å klatre innendørs, men min standplass er og blir sofaen de fleste kveldene i uka.

Heldigvis har jeg av erfaring den utvidede fjellsjargongen under huden, så jeg kan lytte med forståelse til turbeskrivelser, linjeanalyser, planlegging og lignende. Jeg diskuterer værmeldingen som sjekkes aktivt på nett flere ganger om dagen og IRL og har lært at været er et parameter for lykke. I natt har det eksempelvis falt vakker snø, noe som er grunnen til at jeg nå er alene i huset. Og dette er godt ment, det er i grunnen fint å ha ulike interesser, så man får litt tid på egen hånd. Derfor elsker jeg oss.

Vi har dessuten rundt femhundre klatreblad i vårt hjem hvor jeg kan gjøre grundig research, dessuten er de jo relativt fine å se på disse klatremannene, i disse klatrebladene, problemet er at der også er sånne pene, sterke, modige klatredamer der, som jeg blir redde av, for før jeg vet ordet av det befinner de seg i en vegg alt for nært meg. Hm.

Et helt rom i huset er fylt til randen av utstyr innen for sjangeren friluftsliv, der karabiner, tau, slynger, feller, soveposer, to telt, våtdrakt, våpen, snorkleutstyr, fiskestenger og annet utstyr man må ha for ha det bra er. Hvis skjønne Finus skal få seg sitt eget rom, så må vi bruke flere hundre tusen på å bygge ut. For utstyret klarer seg ikke i kjelleren, noe jeg mener er merkelig siden mye av det tross alt skal overleve en tur på K2. Alt dette utstyret blir også brukt og skaper det fullendte våte kaos i gangen. Dessuten må man jo ha ski for en hver anledning, så de han kjøpte brukt til 6000 var alt for tunge for enkelte turer, enkelte dager, så jeg må jo forstå at han kjøper seg et par til som koster det dobbelte. Og det er billig. Når jeg skal få lov til å kjøpe noe til titusenvis av kroner vet jeg ikke. For det han kjøper en nødvendig må man forstå, mens det jeg vil ha er jo bare tull.

Så er det alle telefonsamtalene der han avslutter med at han må spørre meg om lov. Som om jeg kom til å si nei. Jeg prøvde meg for noen uker siden da han ringte på vei hjem fra tur og spurte om han kunne ta en tur til, for stakkars, han hadde så mye kraft i bena, og det var SÅ bra snø. Og jeg sa nei, men det ble til slutt et ja. Han forsto ikke hvorfor jeg var sur da han endelig kom hjem. Så er det jo dette med å være den som skal si nei, og jeg bare spør; har friluftsmannen evnen til å lære seg å skjønne selv når han bør dra på tur eller ikke?

Alt dette har jo og ei farlig bakside, som snøskred og standplasser som ryker. En gang i blant blir jeg jo redd. Og han har falt. I fjor falt han 50 meter dunk i bakken, og alle som en er enige om at det er et under at mannen er like hel, og kom fra det hele med en hjernerystelse, et par brukne ribbein og bristet selvtillit. Slike tilstander går jo relativt raskt over, selv om det gjør vondt mens det står på. Og nå vil vel kanskje mange spørre hvorfor han fremdeles får lov til å utfolde seg i det vertikale element, så har det seg jo sånn at grunnen til at jeg elsker ham ligger også i akkurat det, selv om det er en vertikal utfordring på mange vis.

For å si det sånn, en kvinne lar ikke en mann henge en isøks som dekorasjon ved siden av inngangsdøra, hvis hun ikke elsker ham, og vet at litt må hun fire seg ned, for å holde seg i høyden. Det finnes verre crux i livet en som så, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Publisert i Uncategorized | 1 kommentar

På toppen av verden

Lykkedråper er en ting. Det å være takknemlig for alt man har er en annen. Jeg mister ofte vidsynet, makter ikke å se utenfor min egen boble, der indre strid og behovet for å meisle seg selv til den du vil være virker så nødvendig at du glemmer å se alt du faktisk har fått til. Du glemmer å se det gode i ditt eget liv, for du vil mer. Mer.

Det er langt fra lett å se at jeg har alt der jeg er nå i livet , der jeg lever på  toppen av verden, og i går slo denne innsikten inn over meg der jeg satt i blafret fra tente lys, utenfor vinduene danset snøen stille, Finus so ro i sengen sin, en god Barolo i glasset og en overflodssalat av en annen verden på tallerkenen.

Det var kanskje i salaten det slo meg, at nå må jeg ta meg sammen, her sitter jeg og nyter livet, nesten helt på toppen av jorda, geografisk, materielt og politisk og jeg tok vidsynet på, bevegde meg ut gjennom vinduet og snøen til steder hvor mange ikke sover i ro, som aldri vil få smake på en overflodsalat, som bare spiser for å så vidt å overleve, som må leve med at dine egne barn sulter og makte å se smerten i deres øyne, mens jeg sitter her med ufred et sted langt borte, mett og god med klær i silke og ull, og tenker at det eneste jeg kan gi er takknemlighet for at lille meg fikk leve akkurat nå i tid og rom, der jeg kan få alt i verden, der jeg er elsket, der de jeg elsker er trygg og den eneste kampen jeg må kjempe er i meg selv. Slik er livet på toppen av verden, mens snøen faller over snøen som falt i går.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer