Havets stemme

Da bølgen kom ble en annen bølge mer stille. De siste ukene har havet utenfor Lofoten og Vesterålen brølt, dundret i harde drag over skjær og kyst, frådet vilt akkurat som om havet visste at det var nå det gjaldt. Nå. Og havet ble hørt for noen år fremover. Det legger seg neppe flatt av den grunn.

Mens jeg studerte i Trondheim for, ja, dette øyeblikket må omtrent være for ti år siden, kom jeg en dag hjem og fant en flyer i postkassen, og for første gang i mitt liv trodde jeg ikke mine egne øyne. Vern Lofoten mot oljeutvinning, sto det og jeg bare sto der å kunne ikke av hele min forstand forstå at noen i det hele tatt kunne tenke tanken å begynne med petroleumsvirksomhet mitt i gyteområdet til en verdens største torskebestander, i havet der et av verdens største undervannsrev befinner seg, ja i et havområde som syder av liv. For mitt i dette var det sannsynligvis olje, der kontinentalsokkelen er som tynnest. Oljenæringen har i tiår gnidd seg i hendene, spredd sitt glade budskap om arbeidsplasser og rikdom i et felt så nært inntil land som oljeindustrien aldri har vært, inntil langstrakte hvite strender, et yrende fugleliv og en vital turistnæring skulle oljen opp og ut i atmosfæren i næringsutviklingens navn. For det er jo like for vi går under her i nord. Vi kan jo ingenting. Fullstendig apatisk er vi, som havet på en flaubrisdag om våren. Vi kan ikke skape noe, det er bare en ting som kan  redde oss; det sorte gullet. Havet er det jo ingenting å tjene på. Fisk lukter jo stygt.

Det er ufattelig provoserende og se gubbene stå der å snakke om min og mine barns fremtid. Det er enda mer provoserende når de snakker om det samfunnet jeg lever mitt i som ute av stand til å utvikle seg, ute av stand til å bli noe mer uten olje. Det vitner om liten tro på egne ressurser. Jeg blir rasende når NHO Nordland skal bestemme hvilken vei fremtiden skal gå, når deres medlemmer strengt tatt ikke har klart å skape særlig mange attraktive arbeidsplasser de siste tiårene. Så er det store bildet, det som handler om klimautfordringen, som indikerer tydelig at olje ikke er fremtiden, fremtiden må være grønn, den må være basert på fornybare ressurser, men vi her i nord skal ikke satse på den, vi skal satse på en næring som i grunnen ikke har en fremtid lengre enn 50 år. Så Nord-Norge skal igjen være bakstreversk, mens den spennende framtiden der nye næringer vil ta form skal skje et annet sted.

Forrige torsdag ble det nei til konsekvensutredning i denne Stortingsperioden, og jeg skulle ønske at jeg kunne juble, men havet har ikke seiret, selv om det brølte i ukesvis. Seieren er bare midlertidig tross at de fleste fagmiljøer sier tydelig at petroleum i dette området ikke er forsvarlig, der klimautfordringene sier at vi må gå en annen vei enn den dekket av olje. Jeg vil gå den andre voien for Fina og Finus. Jeg vil sikre deres fremtid. Ikke fremtiden til en gjeng med gubber som vil sitte trygt på omsorgsenteret om 30 år. Forrige uke konkluderte dokumentaren Det vil bli olje, med at det vil bli olje , med et utfordrende hvis ikke til slutt. Vi har den store muligheten til å ta en historisk avgjørelse. Vi kan velge en ny begynnelse. For havet og fremtiden. Det er vår store mulighet og uavhengig av politisk ståsted burde det være et valg for oss alle.

 

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s