Kvinnedagen

 

Min kvinnedag begynte med brune hjerter i ull. Jeg måtte i grunnen smile der jeg satt med nål og tråd, og utførte noe jeg sjelden forsøker; å sy. Min gode Finus har krabbet hull på alle sine strømpebukseknær og der satt jeg da med noe som virket uoverkommelig for en inkompetent syerske, jeg skulle lappe strømpebuksene. På kvinnedagen av alle. Og jeg tenkte på fine farmor. Syersken, og så henne riste på hodet med en mildt smil om munnen.

Grunnen til at jeg satt med dette pirkete og konsentrerte arbeidet for en uvøren kvinnehånd er flere. En av dem er økonomisk. Jeg har fire års høyere utdannelse. Jeg er flink. Jeg tilhører ikke et av de såkalte kvinneyrkene, men likevel tjener jeg omtrent som dem. Jeg stopper opp mellom stingene og undrer over hvorfor omsorg er så lite verdt, mens det å skape luft med mange nuller bak er verdifullt. Angående nuller tjente min kjæreste rundt 100.000 mer enn meg i fjor. Han har fagbrev. Så derfor stopper jeg de dyre ullstrøpebuksene til Finus, fordi kjæresten mener at vi ikke kan kjøpe flere av de dyre strømpebuksene, og jeg har strengt tatt ikke råd til dem.

Den andre handler om morsrollen, for i dag var helsestasjonsdagen, og selv om jeg helst ikke vil vedkjenne meg det var det å møte opp hos helsesøster med et barn hvis knær var hullete, ja, er ikke det en skam? Hvilken god mor gjør det? Så derfor satt jeg da i grumsete vinterlys og kjente nakken knipe seg og savnet farmor, og tenkte med meg selv at kvinner gjennom alle tider nok har slitt med muskel- og skjellettplager for det å sy for hånd og holde kontroll på det hele var i grunnen en kraftanstrengelse, og kraft har jeg grunnen lite av for tiden. Jeg er per definisjon kraftløs. Og jeg stopper opp igjen og ser an et skjevt brunt hjerte, tar en slurk kaffe og i det jeg ser ned i bunnen tenker jeg på farmor, hva hun ville ha spådd? Og jeg savner henne. Hun kunne fortalt hvordan jeg skulle ordne disse hullete strømpebuksene. Hun skjemmes sikkert hvor enn hun er, i alle fall der jeg ser henne i meg selv.

Så begynner jeg å tenke på samfunnet mellom stingene, på hvorfor kjønn enda beveger seg fra en ren biologisk forskjell til økonomiske og sosiale forskjeller. For hvis meg den mannen som blir strøket av en kollega på kinnet og får vite hvor søt du er. Det er så rødstrømpene strikker seg selv opp over leggene i sinne. Men det er også trist, at vi på mange måter har alt, men likevel stemmer ikke virkeligheten og du blir som meg; en av disse sykemeldte kvinnene på statistikken. Disse som er syke uten å ha brukket et eneste ben. Vi som er knekt på innsiden. Og de lærde spekulerer, og mediene diskuterer om det er moral eller allmenne skjørhet blant oss kvinner, men her jeg sitter er det siste jeg vil tenke er skjørhet. Eller den vanlige avblåsningen at det er følelser. Jeg vil ha forståelse og respekt. Men jeg føler jo bare. Og det handler om kjønn. For arbeidslivet er drevet av maskuline verdier. Det skal ytes mest mulig for minst mulig. Effektivitet er loven, og om det bli godt er i grunnen ikke det viktigste, det viktigste er at det går fort. Og jeg spør med meg selv, når har jeg sett en artikkel de siste årene som setter spørmsåltegn ved næringslivet og arbeidsplassen i seg selv? For kanskje feilen ligger der, for er den sunn i grunnen?

Jeg kommer ikke på en eneste. Og akkurat her stopper jeg opp og ser på et helt, passe skjevt hjerte som skal treffe mangt et gulv i tiden fremover. Jeg er i grunnen fornøyd med min ufullkommenhet, for det er lenge siden jeg har jobbet så konsentrert og tatt meg tid til å gjøre noe så godt jeg kan, for i virkeligheten får jeg ikke tid til det. Derfor lever jeg stille nå. Jaget der ute, jeg vet ikke, ivaretar det i grunnen livet, tar det vare på den viktigste kapitalen av alle, den humane? Og er økonomisk frihet noen frihet i det hele tatt, når det føles som om den eneste grunnen til å ha den er å kjøpe ting, som egentlig ikke er verdt noenting? Jeg lurer på om farmor var hel. Kanskje lengtet hun etter det jeg har. Jeg vet i grunnen at hun gjerne ville vært noe mer, selv om hun var alt. Hun var det, selv om hun sydde. Så sitter han der kjæresten og jeg smiler.

» Ho farmor ligger enten og vrir seg i grava eller så flir ho sikkert av mæ.»

Jeg sukker. Det mørke svulmer opp på innsiden. Jeg ser ut på den gråvåte dagen utenfor, lik meg i grunnen.

«Jag tror hun e stolt av dig», sier kjæresten svorsk som han er og kler på Finus strømpebukser med skjeve hjerter på myke kne.

 


 

 

 

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

4 svar til Kvinnedagen

  1. Liv-Inger sier:

    Utrolig godt innlegg. Nært og personlig. Og samtidig et viktig bidrag i debatten. Du rørte noe i meg med innlegget ditt.

    Da jeg kjørte på jobb i dag tidlig hørte jeg diskusjonen rundt manne- og kvinnedominerte yrker, og hvorfor de verdsettes så ulikt. Det er rart som du påpeker at det ene skal prises så mye høyere enn det andre. Hvorfor har det blitt sånn? Og hvorfor godtar vi at det fortsatt er sånn?

    Vær stolt av strømpebuksa du har stoppet. Og farmora di er nok stolt, hun også, hvor enn hun er. Og ikke minst, vær stolt av bloggen din og evnen til å fenge leserne. For det gjør du. Og det gjorde du nå.

  2. Gunhild sier:

    Ble også så rørt av innlegget ditt! Og så fint du skriver. Takk for at du deler 🙂 Vær stolt av deg selv, du. Klem fra ei som surfet litt rundt.

  3. Barbarella sier:

    Hei, vet det er en stund siden du skrev dette, men jeg fant det nå. Og ble litt inspirert, fordi det traff nokså godt. Så jeg skrev et eget innlegg på min blogg om samme tema.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s