Plask i hverdagen

Bading er en fast rutine vårt lille hjem og sånn har det i grunnen vært siden vi kom hjem fra fødeavdelinga en frostdag i fjor. Hver kveld bades det, ikke fordi noen i grunnen er særlig skitten, men fordi vi trenger det. For det å bade en plaskeprins som elsker å bade er ofte det en trenger når ammetåka tykner til, energi er noe du bare drømmer om, eller livet bare er som det gjerne i hverdagen. Det du trenger er plask og latter og kos.

I begynnelsen var det forsiktig plaskekos med en pitteliten Finus, så ble det blåselyd mot magen og tær i munnen, og så satte vi det lille badekaret i det store badekaret og i dag fikk Finus bade i bare det store badekaret, for Kjæresten hadde klart å kjøpe inn badematte i dag, som vi har snakket om, ja, mer enn lenge nok, men plask i det.

Det fantastiske er at Finus  liker å plaske i fred og ro, og en sliten mamma kan sette seg tilbake med ryggen mot vaksemaskin og bena mot vasken(ja, vi har et veldig lite bad) og i dag kom jeg på den geniale ideen å ta med meg et blad, så der satt jeg da i fred å ro, befant meg plutselig hjemme hos familien som bor på den hotteste adressen på Södermalm, om at de for fem år siden ble bombastisk forelsket og alt er veldig perfekt, og det blir i alt dette merkverdig stille i mitt eget liv på det veldig trange badet, så jeg kaster et blikk over badekarkanten og der har plaskeprinsen Finus funnet ut at han kan putte ansiktet under vann. Heldigvis skjønte han veldig fort at det ikke var smart, og da var det langt fra stille lengre, og den hotte leiligheten på Söder ble plaskevåt og mamma ble plaskevåt, med en sinna plaskeprins i armene og plaskefreden er brutt for denne gangen, men det plasker vi i, for vi elsker plask i hverdagen, vann er himmelplaskende fint.

 

 

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Lykkedråper

I dag kom lavtrykket fra sørvest. Den hvite, kalde vinteren forsvinner i det dråpene faller en masse ned fra oven og det lyset solen har maktet å dra med seg over himmelen drukner i grått. Og det er mandag. Og du må skrive om kloakk. Snakk om å gjøre drit til gull og du undrer på om det i grunnen er bare tull. Så, det er bare en ting å hole fast ved, at tiden går. Den går, til du går ut i regnet. Kjenner dråpene små og kald mot ansiktet, bena bare går og går gjennom sørpa og du sender en liten bekymret tanke ned til de litt for dyre støvlettene som igjen må komme seg gjennom en ekte skitværsdag i nord.

Så er du endelig inne. På kjøpesenteret, et sted du egentlig ikke liker, men desperasjonen etter en god lipgloss gjør at du bare må oppholde deg der, og plutselig står de der. Finus og kjæresten, og de er bare så fine og du får en så god klæm og det går fint å handle inn til hele uka og du finner verdens fineste cover i bladhylla, og du bare må kjøpe Bokvennen for det er bare det fineste du noen gang har sett og når du da går ut gjennom grått, trist regn og kjenner kulden mot ansiktet, og i all gråheten som sluker omgivelsene slår det deg at du er der, i et av disse øyeblikkene, som ut av det umulige bare treffer deg som friske dråper og du klistrer ansiktet inn til bilruten der en liten gutt ler seg god som få og regnet gjør deg ingenting. Ingenting kan røre deg, for du har fanget lykkedråper på tross av alt. Det er ufattelig, men sant. Det skal bare ørsmå drypp til for gleden pipler gjennom livet.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Sukk og hverdagsliv sesong 1

Det er en av disse slitne dagene, som suger hjernen matt og får en dumpt mørke til å sive ut i hver eneste celle av kroppen, og alt du trenger er å komme deg vekk. Så du ligger der, med halve hodet i tåka, resten er bare borte og den andre delen smiler matt til alt som tross alt gjør at du enda holder stand i ditt eget liv, og du leter i deg selv etter det som kan fikse på alt, gjøre deg litt mindre sliten, litt mer glad, litt mer sexy eller i allefall en smule fin i dette øyeblikket av hverdag der du selvfølgelig har fått kviser på haka, Fina har enda ikke ryddet rommet tross trusler av alvorlig karakter og Finus har revet ned lampa i vinduskarmen og nå står den der med skjermen på skeiva, bristet og trist og mannen i ditt liv tramper rundt frustrert for han vil bare ut på skitur og du ligger der på gulvet apatisk sammen med støvdottene. Så dukker et par høyhelte sko opp i tanken, du kjenner et drag av savn etter vennene dine, men du bare kjenner det dypt at der er du ikke i kveld og så smatter du plutselig langt der inne på en cosmopolitan, du kjenner det isende kalde glasset i hånden og et lite blafrende lys går opp for deg. For det er bare en ting du kan og orker å gjøre, en ting i verden som kan redde deg, du bare må se Sex and the City sesong hva som helst. Nå. Det er det eneste som hjelper mot alt. Fyllesyke. Bekymringer. Triste tanker. Hverdagsliv. Problemer på jobb. Skjeve lampeskjermer. Total mangel på urbanitet. Takk gud for at jeg kan sette meg i sofaen, tulle meg inn å dra fra Skitvær til New York umiddelbart.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Full barnehagedekning i virkeligheten

Jeg ble i grunnen ikke helt tatt på senga da kommunen fant det for godt å sende meg en kortfattet e-post om at de ikke har plass i barnehagene til Finus sånn cirka halvannen uke før vi hadde søkt om plass, og at vi mest sannsynligvis må belage oss på å være barnehageløs helt til nytt hovedopptak i august. Dette er vi langt fra alene om, selv om kommunen har full barnehagedekning. Ironisk nok skrev jeg en artikkel om akkurat dette for akkurat to år siden om alle de uheldige foreldrene som får barn tidlig på året i landet som har full barnehagedekning, for da er det faktisk fullt i barnehagene, og ingen plass til barna født om vinteren og våren. Ikke har man ifølge loven rett til plass heller for året barnet ditt fyller ett år er over. Det er full barnehagedekning i det byråkratiske språkets forståelse av begrepet. Virkeligheten er en annen.

Selv ute på bygda i denne kommunen er det fullt i barnehagene noe som i seg selv er en sensasjon, og det er jo hyggelig at det kommer folk til verden, men det er jo ikke så lett når du plutselig er i situasjonen der du går usikre økonomiske tider i møte. For om en måned skal pappa tilbake i jobb, heldigvis en jobb som er i turnus, noe som vil si at vi på mange måter er relativt heldig stilt, for da kan mamma jobbe redusert i steden for ikke i det hele tatt. Alt tyder enn så lenge på at mamma meg må ta ut en form for delvis permisjon, noe som igjen får økonomiske konsekvenser, som jeg i grunnen ikke helt får til å tenke grundig gjennom. Klarer vi å betale huslånet? Må jeg fryse studielånet? Hvor mye større blir det da? Må vi flytte til far i pollen? Leie ut huset? Hva med ferie? Hvordan vil dette påvirke livet vårt? Vi overlever nok, på et vis, men som nyetablerte med full pakke av alt av lån og ganske stramme økonomiske rammer i utgangspunktet er det å jobbe deltid et stort økonomisk problem. Vi er ung og sårbar, rett og slett.

Så derfor har jeg ropt alarm på facebook, annonsert etter dagmamma, hengt lapper om dagmamma rundt omkring over alt, men den eneste responsen jeg har fått er fra kommunen selv, hvor rådmannen og alle i administrasjonen er en smule forbannet, noe jeg faktisk er ganske stolt av. Jeg skrev nemlig i annonsen at i virkeligheten har ikke kommunen full barnehagedekning, noe de ikke helt var enig i. I tillegg må jeg forholde meg til at Jens Statsminister skryter av full barnehagedekning i det ganske land, mens vi sitter her uten barnehageplass fram til august. For er det rett å kalle det full barnehagedekning når alle som trenger det ikke får plass og må vendte over ett halvt år på å få tilbudet fordi du fikk barn på feil tidspunkt i forhold til barnhageopptaket? Det er virkeligheten når det gjelder full barnehagedekning, som i grunnen baserer seg på det regjeringen kaller minimumskrav og der intensjonen var at i løpet av 2009 skulle det være to hovedinntak i løpet av året, ett i august og ett i februar, noe som ville medført at uavhengig av hvilken tid på året barnet ditt er født, vil du i større grad ha rett og mulighet til barnehageplass når permisjonen er over. For vi har ikke rett til barnehageplass, selv om vi trenger den om en måned. Derfor blir jeg hindret i å jobbe full tid og min Finus må gå hjemme sammen med foreldrene sine i godt og vel et halvt år til, og kjenner jeg han rett kan han tenke seg å ha en kompis eller to og henge med på dagtid sammen med en pedagogsisk utdannet person, ikke en blakk mamma som gjerne kan kose og leke, men i grunnen helst vil leke med folk på sin egen alder.

Det blir sikkert kos. Jeg elsker være sammen med Finus. Og ja, tiden sammen med ham er kanskje mer dyrebar enn kapital, men jeg mener det er rett å ha et reelt valg. Jeg kunne kanskje valgt hjemme hvis jeg hadde råd til det. Det har jeg ikke. Jeg trenger sårt en barnehageplass i landet som har full barnehagedekning. Jeg må få barnehageplass i landet med full barnehagedekning. For hvis ikke vet jeg i grunnen ikke min arme råd.

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar

So ro

Se, jeg sover!

Jeg gruer meg til natten. For den er en sår kamp. Jeg vil så gjerne sove, og sliter med et alt for mykt hjerte. Jeg tror det har gått fire måneder nå siden vi begynte med neitilpuppomnatten, som virkelig har fått kjørt seg med vanvittige protester fra Finus. Det er så man ikke tror det er sant at den snille, harmoniske artige fyren som er her om dagen blir forvandlet til et illsint, rasende puppemonster om natten. Han gråter. Jeg gråter. Kjæresten blir sint, fordi jeg blir så fortvilt og så kapitulerer vi etter noen netter, eller det går veldig bra noen netter, men så nesten umerkelig forsyver alt seg tilbake til det magiske klokkeslettet rundt to en gang og kampen restartes atter igjen.

I natt ble det plutselig veldig nok, og jeg tok til slutt dyna og la meg i Finas seng, som er hos pappaen sin. Jeg fikk ikke sove der heller. Jeg hører Finus gjennom hva som helst, jeg aner at han våkner lenge før han i grunnen våkner. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre for å få sove. Jeg må få sove, men jeg makter ikke sår gråt og er det noe jeg er dyktig til her i verden er det å la ting tusle og gå, gjerne i lengste laget og vel så det før jeg får til å innse at nok er nok, selv om nok er nok har vært for lenge siden. Jeg vil så gjerne sove. Jeg har ikke sovet en hel natt siden november 2009 da min blære under sterkt press Finus på innsiden begynte å vekke meg hver natt. Ironisk nok klokka to. Jeg vil sove klokka to, jeg ønsker, drømmer, ber om å sove klokka to.

Så nå er er snart natten her

med en sliten mamma om bord

so ro lille mamma nå er dagen over

jeg ønsker at du gjerne sover

so ro tipp og tå

ikke vekke Finus

for ligger egentlig alle barn i alle land nå og sover?

Publisert i Uncategorized | 6 kommentarer

Som ny

De første minuttene, selve overgangen mellom året som var og nå er, dette merkelig skillet som vi smeller oss gjennom med champagne og fyrverkeri var jeg sammen med Mio, min Mio, eller jeg har i grunnen bestemt meg for å kalle han Finus her inne fra nå av. Det ble ingen champagne på meg i fjor og i begynnelsen av i år. Jeg holdt i noen sekunder rundt et stjerneskudd, så det gnistre gyllent noen sekunder før Finus våknet av alle smellene som dundret rundt vårt lille hus i denne vide, vakre, grusomme verden; der jeg sto i vinternatten med babycallen i den hånden og et snart avgnistret stjerneskudd i det andre. Da det nye, nå litt brukte året begynte satt jeg med en liten gutt tett inntil. Han gråt ikke, stirret bare forundret med ro ut i mørket som ble splintret opp av farger utenfor, lå der snart stille inntil brystet i ro, mens det nye året begynte med ville dundersmell mot himmelen utenfor. Det er første gangen i mitt liv, i alle fall siden jeg maktet å holde meg våken til tolv at jeg ikke har gått den smilende godtnyttårsklemmerunden klokka tolv med et stjerneskudd i hånden, men merkelig nok savnet jeg det ikke, for det var så rett å sitte der med en liten varm klump inn til meg, å være sammen med det mennesket som mest av alt definerte året 2010 for meg, og som sikkert vil sette sine små, men akk så dype spor i livet mitt i 2011. Og i det jeg satt det, slo det meg hvor umerkelig det i grunnen er, denne påkostede overgangen, over hvor lite som i grunnen skjer. For alt skal bli nytt. Nye muligheter. Nye forsetter. Det ligger en forventning om uante muligheter når et nytt år begynner, selv om alt forblir det samme, livet er ikke nytt når du våkner dagen etter. Kalkunkadavret i kjøleskapet har ikke forsvunnet av seg selv, det fine serviset har heller ikke umerkelig funnet sin plass i vitrineskapet. Alt begynner som det var i går, med en skjønn liten gutt ombord, og en tanke om å bli som ny, eller bedre, eller først og fremst mer seg selv. Jeg håper på et godt år, et meningsfylt år, et mildt år for deg, for alle og for meg selv.

Publisert i Uncategorized | 2 kommentarer

Ubloggelige tider

Jeg skulle så gjerne hatt ord igjen til alle ideene jeg har hatt de siste ukene, men jeg har bare skyggene igjen av det som skinte så sterkt i et glimt av overskudd noen timer tidligere. Jeg hadde blant annet en ide om å skrive en tekst med tittelen Ni på dagen for noen uker siden da Mio, min Mio hadde vært like lenge på utsiden som på innsiden av mitt liv. Jeg tenkte mye på hvordan det er å ha et lite liv boende i seg, om å ikke være alene i sin egen kropp, om slitet, gleden, varheten, frustrasjon og alt en graviditet er fylt med som krever sitt av oss for du har alt på utsiden, perspektivet endres, og du er alltid til for bare den lille. Alltid, og nå er han ikke nær meg alltid, etter all den tiden med ham i meg selv og tett inntil utenpå.

Så var jeg på konsert på brygga. Thom Hell spilte på brygga og jeg tenkte der jeg satt, vel og merke på jobb, at denne musikalske situasjonen kunne være en fin oppfølging til den forrige teksten jeg publiserte fra Finas konsert, men det ble bare med tanken igjen. Jeg har også et bilde jeg er fornøyd med det jeg har speilingen av artisten i en ølpytt på gulvet, men jeg har ikke fått gjort noe med det.

Så var det det snøen i dans, hvor skjør og vakker den er. Og livet i mørketidslandet. Jeg skulle jo skrive et farvel til solen. Den står ikke opp mer i år forteller yr.no. Jeg har ikke sett den siden den dagen vi gikk sammen ut på moloen og så den senke seg gylden mot havet i sør. Nå er Venus der på isklare dager der solen sank bort fra oss. Jeg ser planeten skinnende som en stjerne langt der ute ved siden av adventstjerna i vinduet. Der skinner den ensom for seg selv. Så klar. Så vakker. Og jeg vil bare være i det. I øyeblikket. Her i min virkelighet. Her jeg er fylt av alt jeg så gjerne vil, men tiden vil noe annet.

Farvel til sola

Publisert i Uncategorized | Legg igjen en kommentar