Vertikale utfordringer

Det har seg slik at min kjæreste ikke forlot sitt hjemland Sverige på grunn av meg og bosatte seg her oppe i nord på grunn av kjærligheten. Han ble bergtatt av noe annet. Han ble tatt av naturen.

Første gang jeg i vill avstandsforelskelse sendte han en flørtende særdeles gjennomtenkt melding, så kunne han ikke treffe meg , fordi han befant seg 500 særdeles bratte meter over bakken i fjellveggen. Det fjellet befinner seg forresten i bakgrunnen på bildet.

Mannen i mitt liv elsker å klatre og kaste seg utenfor snøkledde fjell opp til flere ganger i uken, som den friluftselskende fyren han er. Og jeg sitter her hjemme, der den eneste aktive klatringen jeg gjør er i bokstabler, drømmer og nettshopping. Og om noen skulle finne på å analysere oss utenfra i skrivende stund, vil han/hun med stor sannsynlighet stusse på hvordan dette egentlig går, men fantastisk nok gjør det det.

Jeg var selvfølgelig ei lura i begynnelsen og sa en liten løgn «at jeg klatret en gang i blant», noe som kan tolkes i mange retninger, noe som i mitt tilfelle handlet om et par ganger i året. Jeg har før en gang klatret Svolværgeita fordi jeg var forelsket og for Kjæresten har jeg gjort det to ganger eller tre, noe som i grunnen får holde. Jeg har forresten brattkort og tenker minst en gang i uka at jeg skal begynne å klatre innendørs, men min standplass er og blir sofaen de fleste kveldene i uka.

Heldigvis har jeg av erfaring den utvidede fjellsjargongen under huden, så jeg kan lytte med forståelse til turbeskrivelser, linjeanalyser, planlegging og lignende. Jeg diskuterer værmeldingen som sjekkes aktivt på nett flere ganger om dagen og IRL og har lært at været er et parameter for lykke. I natt har det eksempelvis falt vakker snø, noe som er grunnen til at jeg nå er alene i huset. Og dette er godt ment, det er i grunnen fint å ha ulike interesser, så man får litt tid på egen hånd. Derfor elsker jeg oss.

Vi har dessuten rundt femhundre klatreblad i vårt hjem hvor jeg kan gjøre grundig research, dessuten er de jo relativt fine å se på disse klatremannene, i disse klatrebladene, problemet er at der også er sånne pene, sterke, modige klatredamer der, som jeg blir redde av, for før jeg vet ordet av det befinner de seg i en vegg alt for nært meg. Hm.

Et helt rom i huset er fylt til randen av utstyr innen for sjangeren friluftsliv, der karabiner, tau, slynger, feller, soveposer, to telt, våtdrakt, våpen, snorkleutstyr, fiskestenger og annet utstyr man må ha for ha det bra er. Hvis skjønne Finus skal få seg sitt eget rom, så må vi bruke flere hundre tusen på å bygge ut. For utstyret klarer seg ikke i kjelleren, noe jeg mener er merkelig siden mye av det tross alt skal overleve en tur på K2. Alt dette utstyret blir også brukt og skaper det fullendte våte kaos i gangen. Dessuten må man jo ha ski for en hver anledning, så de han kjøpte brukt til 6000 var alt for tunge for enkelte turer, enkelte dager, så jeg må jo forstå at han kjøper seg et par til som koster det dobbelte. Og det er billig. Når jeg skal få lov til å kjøpe noe til titusenvis av kroner vet jeg ikke. For det han kjøper en nødvendig må man forstå, mens det jeg vil ha er jo bare tull.

Så er det alle telefonsamtalene der han avslutter med at han må spørre meg om lov. Som om jeg kom til å si nei. Jeg prøvde meg for noen uker siden da han ringte på vei hjem fra tur og spurte om han kunne ta en tur til, for stakkars, han hadde så mye kraft i bena, og det var SÅ bra snø. Og jeg sa nei, men det ble til slutt et ja. Han forsto ikke hvorfor jeg var sur da han endelig kom hjem. Så er det jo dette med å være den som skal si nei, og jeg bare spør; har friluftsmannen evnen til å lære seg å skjønne selv når han bør dra på tur eller ikke?

Alt dette har jo og ei farlig bakside, som snøskred og standplasser som ryker. En gang i blant blir jeg jo redd. Og han har falt. I fjor falt han 50 meter dunk i bakken, og alle som en er enige om at det er et under at mannen er like hel, og kom fra det hele med en hjernerystelse, et par brukne ribbein og bristet selvtillit. Slike tilstander går jo relativt raskt over, selv om det gjør vondt mens det står på. Og nå vil vel kanskje mange spørre hvorfor han fremdeles får lov til å utfolde seg i det vertikale element, så har det seg jo sånn at grunnen til at jeg elsker ham ligger også i akkurat det, selv om det er en vertikal utfordring på mange vis.

For å si det sånn, en kvinne lar ikke en mann henge en isøks som dekorasjon ved siden av inngangsdøra, hvis hun ikke elsker ham, og vet at litt må hun fire seg ned, for å holde seg i høyden. Det finnes verre crux i livet en som så, hvis noen skjønner hva jeg mener.

Advertisements
Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Ett svar til Vertikale utfordringer

  1. Hei ,jeg er så imponert over skrivinga di,når jeg leser noe på bloggen din så føles det som det er jeg som er der ,du er fantastisk flink .Du burde bli forfatter ,stå på .

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s